Kirkebøkene forteller om vær

Det er mangt og meget som kan leses i kirkebøkene utover de vanlige registreringene av dåp, vielser og dødsfall. Noen prester fører for eksempel inn merknader om sykdom, mens andre omtaler sedelighet i forbindelse med uekte fødsler.

Mange av prestene omtaler dessuten været. Mange steder rundt om i Norge har det vært mye vær, og vi ser at noen ganger utgår gudstjenester på grunn av ekstremværet. Noen ganger kan vi dog mistenke prestene for at de ”skapte” litt ekstra dårlig vær, for å unngå å ta reisen ut på den nakne ø for å holde en gudstjeneste.

I Bjørnør prestegjeld i Sør-Trøndelag er det mye vær og dårlig vær. Mange ganger er faktisk presten en av de få fremmøtte til gudstjenesten, og noen ganger kan det gå flere måneder før den planlagte gudstjeneste kan avholdes. Det blåser og det regner… mye!

Sogneprest Elias Heltberg i Bjørnør skriver en hel del om værforholdene i kirkeboken sin, og han ser i det store og hele ut til å ha vært svært vær-interessert. Vil får blant annet vite at da Heltberg blir ”betænkelig angrebet af en hidsig Feber” i mars og april 1802, måtte alle gudstjenestene utgå. Men, hell i uhell kan man vel si, så ville likevel de planlagte gudstjenester vært avlyst, da ”Vinterens Haardhed i disse 6 Uger havde giort Tienesten umulig ved nogen av Kirkerne om Præsten ellers havde været frisk.”

Heltberg ble selv personlig rammet av de tragedier dårlig vær kunne medføre da hans kone ”i en gyselig skræk” nedkom ”9 Uger for tidlig” med en sønn i 1805. Den 20. januar kom Heltberg hjem etter å ha vært på reise til kirken på Osen. Hjemreisen hadde vært tøff, og da han på hjemveien etter mye ”møie” stoppet på Sandøen for å overnatte på hjemreisen, ble han ”formedelst gruelig Storm liggende Veirfast i 7 Dage.” På denne tiden var det få muligheter til å melde fra om en slik forsinkelse, og familien hjemme kunne derfor bare vente og håpe. Heltberg beskriver videre hvordan denne uvissheten fortonet seg for de som satt hjemme: ”Min lange Fraværelse satte mine Huusets Folk, Naboer, og i Særdeleshed min Kiære, frugtsommelige Kone i en gyselig skræk, der fremvirkede hendes 9 Uger for tidlige Nedkomst i Barselsæng med et Drengebarn.” Barnet ble straks hjemmedøpt og fikk navnet Mathias Sommerschield, men døde etter bare 24 timer. Heltberg kommenterer videre: ”Ingen oplært Gjordemoder var at erholde, den gode Gud hialp Barnemoderen og holdt sin Haand over mig paa Reisen; hans hellige Navn være Takket, lovet og priset!.”

Her finner vi altså ikke noe sinne mot Gud som lot Heltbergs sønn dø, men en evig takknemlighet over at hans kone overlevde barselsengen og han selv hjemreisen i stormen.

Langs kysten av Norge er det mange som har fått en våt grav på grunn av uvær. Noen ble funnet og gravlagt med en gang, mens andre ble funnet langt senere ved at de drev på land. Det er også vanlig å lese i kirkebøkene at personer ”kom bort på søen”. Da har man nok gitt opp håpet å finne vedkommende igjen, og må nøye seg med å avholde en minnestund i kirken.

Noen av likene som drev i land måtte gravlegges uten sikker identitet. Dette var gjerne personer som ikke var hjemmehørende i distriktet. I disse tilfellene ble det ikke sendt noen melding til de mulige etterlatte eller den lokale presten om den druknede personens skjebne. Et slik lik skriver sogneprest Heltberg om i 1806, da det den 15. mai ble begravet ”et Søe-Liig, som blev fundet paa Søen udenfor Naasøe-Landet i Stoksunds Sogn, og som formenes at være Liiget af en Skibs Capitain, der paa sin Reise Øster paa Norge fra forliste, hans Navn kiende Ingen her i Bøygden opgive i dette Liigs skiorte stod syede Bogstaverne J:R:.”

Sommeren 1806 kom det enda flere lik drivende i land som Heltberg måtte gravlegge. Den 22. juni ble ”et søelig, der formodedes at være den Jægte-Haasætter, der i afvigte Vinter omkom i Besager Havnen ved at kantre med Jægtebaaden i stormende Veier. Jægteskipperens Navn skal være Bendix Lang. Overmeldte Liig, hvis halve hoved var borte, blev af Søen opkastet i Schiervøe-Vaagen, og af Schiervøe-mændene besørget i Jorden. I de faa bedærvede klæder liget havde paa, blev det nedlagt i Kirsten, paa et Par gamle Støvler nær som Ligets Biergere maatte sønderskiære for at faae dem af fødderne.”
Bendix Lange var omtrent 53 år gammel da han på sin reise nordover druknet. Ved folketellingen i 1801 var Bendix Lange bosatt i Strangehagen 4 i Bergen. Da han druknede på sin reise, etterlot han seg kone og små barn i Bergen. Om Bendix’ skjebne der oppe på Trøndelagsskysten noen gang nådde hans etterlatte i Bergen, vites ikke.

Interessante værfenomener kan man også få med seg ved å lese kirkebøkene, fenomener som i dag hadde bidratt til diskusjonen om klimaforandringer. I januar 1808 skriver sogneprest Heltberg følgende i kirkeboen; ”den 24 Janr: atter Messefald ved Roan formedelst Stormvair. Dagen forud rasede der en ualmindelig Storm, især ude paa Eftermiddagen, med idelig Torden og Lyn. Kl. 3 ½ om Eftermiddagen indfaldt et forfærdeligt Hagel Veir. Haglene der vare af et Due-Ægs Størrelse, knusede 16 Vindue-Ruder paa Storstue-Salen og Gangloftet.”

Starten på året 1808 i prestegjeldet Åfjord, som grenser til Bjørnør, var også preget av messefall. Gudstjenestene i januar måtte i 3 av 4 tilfeller avlyses pga været. Presten skriver: ”Tillyste Tjeneste ved Jøssund gik overstyr formedelst haard Veje og Uføre til lands.” Opptegnelsene i kirkebøkene både i Bjørnør og i Åfjord tyder på at året 1808 startet hardt værmessig.

Snødde gjorde det også, selv om våren var kommet. På Møre-kanten var det i 1813 såpass mye snø, at man kunne gå på ski i slutten av mai. Den 18. juli ble ungkar Lars Monsen Naastad gravlagt fordi han ”ved at gaae paa Skie, druknede i et Vand oven for Gaarden Sildsæth d. 27de Maj.” Han ble først funnet igjen den 14. juli, og var bare 29 år da han døde.

skitur

Værinteressen våre forfedre hadde er kanskje ikke så merkelig: Været betød liv eller død om du så var på veien, i fjellet eller på sjøen. Vi bør nok prise oss meget lykkelige for dagens værmeldingstjenester.