Finn din bensinstasjon

Arkivverket har lagt ut nær 600 historiske fotografier av Esso-stasjoner fra hele Norge. Bensinstasjonen har hatt stor betydning for samfunnsutviklingen i Norge. Drivstoff betydde mobilitet. 
De første bensinstasjonene dukket opp på 1920-tallet, og ble for mange et knutepunkt i bygden.

Nå trenger Arkivverket din hjelp til å finne hvor alle bildene er tatt. De inviterer til bensinstasjonsdugnad. Kan du kjenne igjen hvor fotografiet er tatt? Bli med!

Les mer på Arkivverket sin hjemmeside. 

Søk i bildedatabasen. 

Esso på Voss

OBS: Dersom du skal legge inn informasjon om bilder, vær obs på følgende: 
Det er opprettet 10 brukerkontoer for de som vil legge inn opplysninger til bildene i Fotoweb. Du logger deg på med Publikum001 og passord som er 001, Publikum002 og passord som da er 002 osv. Dersom brukernavnet er i bruk av en annen, vil du ikke få logget inn og du må prøve et av de andre passordene.

Snekker Samuel Marqvarsen Kvål i Førde, og barnebarnet som ble prinsesse i Romania

Samuel Elias Marqvarsen ble født 1841 på gården Kvål i Førde av foreldrene Marqvar Abrahamsen 
(1795-1848) og Christiane Olsdatter. Samuel vokste opp på Kvål i en søskenflokk på 8. 
I 1877 giftet Samuel seg med Malene Iversdatter Hafstad (1849-1939)

Ved folketellingene 1900 og 1910 er familien bosatt på Halbrend, hvor Samuel er snekker og gårdbruker. Samuel og Malene får 7 barn:

• Mathias Guttorm 1877-1961
• Inger Oleanne 1878-1955
• Kristiane Malene 1879-1962
• Johannes Matias 1881
• Olianna 1882-ca 1921
• Albert 1884-1950
• Andreas Bendik 1888

Samuel og Malene sin sønn Albert Kvaal flytter til Oslo. Albert studerte i Hamburg, og her møter han hun som skal bli hans kone; russiske Katharina Pavlovna Wargunina, født 1893 i St. Petersburg. Albert jobber som administrerende direktør for Elektrisk Bureau i Oslo. 

Albert Kvaal

foto: Digitalt Museum

Albert og Katharina får 4 barn:

• Hans Paul Albert 1912-1965 (gift med Ingeborg Maren Grøtting) 
• Grete Marie Kristine 1915-2009
• Knut Ivan 1919-1992 (gift med Else Sofie Hagen 1923-1994)
• Vera (gift Blom)

I følge Kristiania adressebok for 1913, er familien bosatt i Prof.Dahlsgt. 8. I 1915 er de bosatt i Gabelsgate 5. 
I 1945 er familien bosatt i Gråkamveien 1, Slemdal. 

Datteren Grete Kvaal reiser til Oxford for å studere engelsk, og her møter, bokstavelig talt, prisen i sitt liv. Ved Oxford studere nemlig også prins Gheorghe M. Sturdza. Gheorghe ble født 1912 i Romania av foreldrene Mihai D. Sturdza og Olga Mavrocordat (1884-1971).

Den 12 april 1937 står vielsen i Prestenes (Majorstuen) kirke i Oslo. 

Følgende ble skrevet om bryllupet. 

"Det er ikke hver dag en ung norsk dame gifter sig med en rumensk prins, men det hendte i Oslo i går, idet frøken Marguerite Kvaal, tidligere norgesmester i tennis, datter av direktør Kvaal ved A/S Elektrisk Bureau og hans russiske kone, blev viet til Prins Georges M. Sturdza i Prestenes kirke. Frøken Kvaal er egentlig protestantisk døpt Grete, men for å bli gift med sin prins, måtte hun bli gresk-katolsk, og da fikk hun navnet Marguerite. Brud og brudgom har truffet hverandre i Oxford, hvor de begge studerte engelsk.

Vielsen i går foregikk helt i gresk-katolske former og ble foretatt av den gresk-katolske russiske pater Alexander de Roubetz, som for anledningen var kommet fra Stockholm. Dette er den samme prest som noen ganger i året kommer hit og holder gudstjeneste for den herværende gresk-katolske menighet. Og Prestenes kirke, hvor vielsen fant sted, var bygget om så den nesten ikke var til å kjenne igjen. Rundt alteret var bygget op en ikonostase, en vegg med hellige bilder. Ellers var det pyntet med et hav av snehvite blomster og levende lys.

Det blev en ceremoni, som de som overvar den, sent vil glemme. Presten messer avvekslende på svensk og fransk koret faller inn på russisk. Vievann stenkes over brud og brudgom. Vielseshymnene bølger om dem. Lysene flammer alt er et eneste hav av hvitt i brand. En ung mann i gul kjortel assisterer. Koret på galleriet består av fremragende sangere fra den russiske koloni under dirigent Makaroffs ledelse.

Blant gjestene legger man merke til den rumenske minister Jurasco i glitrende uniform, og den rumenske legasjonssekretær, generalkonsul Polaczek, konsul Kristy med frue, brudens gresk-katolske gudmor, fru generalkonsul Tøttermann og en hel rekke av brudens norske venner.

Bruden er klædt i et eneste brus av skinnende hvitt og et langt slør bølger fra en yndig liten kalott av hvitveis. Prinsen er i kjole og hvitt. Forlovere er brudens søster frøken Vera Kvaal og prinsens venn N. Nikolai Racovitza. Mens brudeparet står i midtgangen med hver sitt tente lys foran presten i sitt gyldene ornat, blir de 4 brudepiker ført op til alteret. Et høit lys blir satt på alteret i midtgangen foran brudeparet, og i samme nu tendes alle lysene nedover midtgangen, så det blir et strålehav av blomster, lys og varme. Presten setter ringer på brudeparet og under melodiøs korsang leier han dem frem til alteret, mens det store lys flyttes med. Han står foran dem og leser videre i vielsesritualet: Hva Gud har sammenføyet skal intet menneske adskille. To store gullkroner ble holdt over brudeparets hoder. Tre ganger går de i en stor krets rundt alteret. De kysser korset og drikker tre ganger av et beger. Alt mens forloverne holdt de tunge kroner over dem, like til presten omsider avslutter og sier: Må kjærlighet følge dere fra det kalde Norge til det solvarme Romania, må dere bli like lykkelige der, som dere har vært lykkelige her".

Selve vigselsceremonien viste seg å være en lang og innviklet prosess det tok halvannen time før brudeparet var formælt efter det gresk-katolske ritualet. Det er nødvendig å opplyse at den fremmedartede ceremoni hadde trukket skuelystne i massevis til kirken som var fylt til trengsel. Da brudeparet til slutt glade og smilende beveget seg nedover midtgangen, glemte publikum den siste rest av kirkekultur. Ikke nok med at de stod på benkene for bedre å se på all stasen de mest nidkjære klatret til og med helt øverst opp på gelendrene og enkelte uheldige ramlet med et bak ned igjen.

Utenfor kirken trengte alle de skuelystne som ikke var kommet innenfor, på og prøvde å få et glimt av hovedpersonene.

Så rullet bilene med brudepar og gjester til K. N. A. Hvor bryllupsmiddagen blev holdt. Og efter middagen stakk brudeparet av og drog til fjells for senere å fortsette til Romania, hvor de kommer til å slå sig ned på et av familiens godser utenfor byen Iasy. "

Prestenes kirke

Prins Gheorghe og prinsesse Grete fikk 3 barn:

• Dimitrie 1938 (gift med Monique Wagner)
• Gheorghe 1940
• Erik Ion 1943

Familien var bosatt i Romania, men da kongen abdisert, måtte de flykte fra landet. De bosatte seg først i Norge, deretter i Dieppe i Frankrike. 

Både Grete og flere av hennes etterkommer har utmerket seg på tennisbanen. 

Prinsessen med en farfar som var snekker i Førde, 

døde 29. november 2009 i Lorraine, Frankrike. 

Familien satt inn følgende i avisen. 

Og skulle noen lure, prinsesse Grete er min oldemor Randi Margrete Johannesen sin 5-mening. 

kilder: 

Familien Kvaal sin egen historie på Geni 

Trond N. Isaksen's blogg

Olga Sturdza på Wikipedia

Diverse artikler om familien Sturdza og intervjuer på nett

Kirkebøker for Førde

Folketellinger for Førde

Gravminner i Norge, DIS-Norge

Elektrisk Bureau - 100 år i teleteknikkens tjeneste

Elektrisk Bureau

Studentene fra 1933

Stavanger Aftenblad 16/4-1937

Kirkebøkene forteller om vær

Det er mangt og meget som kan leses i kirkebøkene utover de vanlige registreringene av dåp, vielser og dødsfall. Noen prester fører for eksempel inn merknader om sykdom, mens andre omtaler sedelighet i forbindelse med uekte fødsler.

Mange av prestene omtaler dessuten været. Mange steder rundt om i Norge har det vært mye vær, og vi ser at noen ganger utgår gudstjenester på grunn av ekstremværet. Noen ganger kan vi dog mistenke prestene for at de ”skapte” litt ekstra dårlig vær, for å unngå å ta reisen ut på den nakne ø for å holde en gudstjeneste.

I Bjørnør prestegjeld i Sør-Trøndelag er det mye vær og dårlig vær. Mange ganger er faktisk presten en av de få fremmøtte til gudstjenesten, og noen ganger kan det gå flere måneder før den planlagte gudstjeneste kan avholdes. Det blåser og det regner… mye!

Sogneprest Elias Heltberg i Bjørnør skriver en hel del om værforholdene i kirkeboken sin, og han ser i det store og hele ut til å ha vært svært vær-interessert. Vil får blant annet vite at da Heltberg blir ”betænkelig angrebet af en hidsig Feber” i mars og april 1802, måtte alle gudstjenestene utgå. Men, hell i uhell kan man vel si, så ville likevel de planlagte gudstjenester vært avlyst, da ”Vinterens Haardhed i disse 6 Uger havde giort Tienesten umulig ved nogen av Kirkerne om Præsten ellers havde været frisk.”

Heltberg ble selv personlig rammet av de tragedier dårlig vær kunne medføre da hans kone ”i en gyselig skræk” nedkom ”9 Uger for tidlig” med en sønn i 1805. Den 20. januar kom Heltberg hjem etter å ha vært på reise til kirken på Osen. Hjemreisen hadde vært tøff, og da han på hjemveien etter mye ”møie” stoppet på Sandøen for å overnatte på hjemreisen, ble han ”formedelst gruelig Storm liggende Veirfast i 7 Dage.” På denne tiden var det få muligheter til å melde fra om en slik forsinkelse, og familien hjemme kunne derfor bare vente og håpe. Heltberg beskriver videre hvordan denne uvissheten fortonet seg for de som satt hjemme: ”Min lange Fraværelse satte mine Huusets Folk, Naboer, og i Særdeleshed min Kiære, frugtsommelige Kone i en gyselig skræk, der fremvirkede hendes 9 Uger for tidlige Nedkomst i Barselsæng med et Drengebarn.” Barnet ble straks hjemmedøpt og fikk navnet Mathias Sommerschield, men døde etter bare 24 timer. Heltberg kommenterer videre: ”Ingen oplært Gjordemoder var at erholde, den gode Gud hialp Barnemoderen og holdt sin Haand over mig paa Reisen; hans hellige Navn være Takket, lovet og priset!.”

Her finner vi altså ikke noe sinne mot Gud som lot Heltbergs sønn dø, men en evig takknemlighet over at hans kone overlevde barselsengen og han selv hjemreisen i stormen.

Langs kysten av Norge er det mange som har fått en våt grav på grunn av uvær. Noen ble funnet og gravlagt med en gang, mens andre ble funnet langt senere ved at de drev på land. Det er også vanlig å lese i kirkebøkene at personer ”kom bort på søen”. Da har man nok gitt opp håpet å finne vedkommende igjen, og må nøye seg med å avholde en minnestund i kirken.

Noen av likene som drev i land måtte gravlegges uten sikker identitet. Dette var gjerne personer som ikke var hjemmehørende i distriktet. I disse tilfellene ble det ikke sendt noen melding til de mulige etterlatte eller den lokale presten om den druknede personens skjebne. Et slik lik skriver sogneprest Heltberg om i 1806, da det den 15. mai ble begravet ”et Søe-Liig, som blev fundet paa Søen udenfor Naasøe-Landet i Stoksunds Sogn, og som formenes at være Liiget af en Skibs Capitain, der paa sin Reise Øster paa Norge fra forliste, hans Navn kiende Ingen her i Bøygden opgive i dette Liigs skiorte stod syede Bogstaverne J:R:.”

Sommeren 1806 kom det enda flere lik drivende i land som Heltberg måtte gravlegge. Den 22. juni ble ”et søelig, der formodedes at være den Jægte-Haasætter, der i afvigte Vinter omkom i Besager Havnen ved at kantre med Jægtebaaden i stormende Veier. Jægteskipperens Navn skal være Bendix Lang. Overmeldte Liig, hvis halve hoved var borte, blev af Søen opkastet i Schiervøe-Vaagen, og af Schiervøe-mændene besørget i Jorden. I de faa bedærvede klæder liget havde paa, blev det nedlagt i Kirsten, paa et Par gamle Støvler nær som Ligets Biergere maatte sønderskiære for at faae dem af fødderne.”
Bendix Lange var omtrent 53 år gammel da han på sin reise nordover druknet. Ved folketellingen i 1801 var Bendix Lange bosatt i Strangehagen 4 i Bergen. Da han druknede på sin reise, etterlot han seg kone og små barn i Bergen. Om Bendix’ skjebne der oppe på Trøndelagsskysten noen gang nådde hans etterlatte i Bergen, vites ikke.

Interessante værfenomener kan man også få med seg ved å lese kirkebøkene, fenomener som i dag hadde bidratt til diskusjonen om klimaforandringer. I januar 1808 skriver sogneprest Heltberg følgende i kirkeboen; ”den 24 Janr: atter Messefald ved Roan formedelst Stormvair. Dagen forud rasede der en ualmindelig Storm, især ude paa Eftermiddagen, med idelig Torden og Lyn. Kl. 3 ½ om Eftermiddagen indfaldt et forfærdeligt Hagel Veir. Haglene der vare af et Due-Ægs Størrelse, knusede 16 Vindue-Ruder paa Storstue-Salen og Gangloftet.”

Starten på året 1808 i prestegjeldet Åfjord, som grenser til Bjørnør, var også preget av messefall. Gudstjenestene i januar måtte i 3 av 4 tilfeller avlyses pga været. Presten skriver: ”Tillyste Tjeneste ved Jøssund gik overstyr formedelst haard Veje og Uføre til lands.” Opptegnelsene i kirkebøkene både i Bjørnør og i Åfjord tyder på at året 1808 startet hardt værmessig.

Snødde gjorde det også, selv om våren var kommet. På Møre-kanten var det i 1813 såpass mye snø, at man kunne gå på ski i slutten av mai. Den 18. juli ble ungkar Lars Monsen Naastad gravlagt fordi han ”ved at gaae paa Skie, druknede i et Vand oven for Gaarden Sildsæth d. 27de Maj.” Han ble først funnet igjen den 14. juli, og var bare 29 år da han døde.

skitur

Værinteressen våre forfedre hadde er kanskje ikke så merkelig: Været betød liv eller død om du så var på veien, i fjellet eller på sjøen. Vi bør nok prise oss meget lykkelige for dagens værmeldingstjenester.

På vei over Atlanteren med feil slekt i kofferten

På Statsarkivet i Bergen får vi innimellom besøk av amerikanere som ønsker å finne sin norske slekt. Disse har ofte en eller flere norske beste- eller oldeforeldre som utvandret for å søke lykken over Atlanteren. Det er ikke alltid like lett å finne riktig informasjon om disse utvandrede forfedrene, og noen ganger kan det gå riktig så galt. Det er dette denne lille artikkelen skal ta for seg.

Kan Jesimie virkelig stemme? En vakker sommerdag troppet etterkommeren etter emigranten Nels Nelson opp på Statsarkivet for å finne sine forfedre i Norge. Han forteller oss det han vet om slekten, nemlig at Nels egentlig het Nils Kallestad, men at han valgte å kalle seg Nels Nelson da han kom til Amerika. Nels bosatte seg i Iowa, og fikk datteren Nora Johanna, vår besøkendes bestemor. Et søk på Ancestry kan bekrefte at dette stemmer: Nora ble gift i Iowa i 1928, og på vielsespapirene står det oppført at faren het Nels Nelson. Moren står oppført som Jesimie Kallesta.Vår besøkende på Statsarkivet opplyser om at moren til Nora visstnok også skal være fra Norge, og at Jesimie og Nels dessuten ble gift i Norge. Jesimie skal ha vært gravid da hun reiste til USA, og hun skal også ha hatt en fem år gammel sønn med seg på overfarten samt mannen Nels som ifølge historiene måtte reise hjem for å hente sin kone over. Hun hadde visstnok nektet å reise uten ham. Den fem år gamle sønnen døde visstnok under overfarten.Vi blir sittende å lure litt på dette navnet Jesimie. Dette er da ikke noe vanlig norsk navn, tro om det kan stemme? Vår amerikaner ringer hjem til en onkel, og diskusjonen går frem og tilbake om hvorvidt noen kan huske hva Noras mor egentlig het. Hanna, får vi etter hvert vite. Problemet er bare at vi ikke klarer å finne noen Niels eller Hanna gift, verken i Norge eller i USA.  

Nils på Øya

Vi får oppgitt enda et spor vi kan følge. Nels skal være fra Kallestad ”island”, og på kartet peker de ut vest for Bergen. Vi sjekker emigranter fra Bergen. Joda her har vi Nils Johannesen Kallestad fra Fjell som emigrerer til USA som 16 åring i 1876. Han reiser sammen med sin bror Ole og moren Martha. Ifølge vår lesesalsgjest skal Nelson bare ha vært et navn oldefaren tok da han kom til USA. Det er altså ikke usannsynlig at Nels Nelson kan ha hett Nils Johannesen. Vi stusset likevel over at Nels valgte Nelson og ikke Johnson, hvis dette nå var vår gjests rette oldefar. 

Vi sjekker så bygdeboken for Fjell og finner frem til vår lesesalsgjests familie på Sotra. Et par ting uroer oss dog litt. Hvorfor har Nils vent tilbake til Norge for å finne seg en brud når han ikke har foreldre og søsken tilbake i gamlelandet? Kan historien om overfarten være feil? Er Nora sine foreldre likevel gift i USA? Likevel vet vi fra erfaring at når historier er overleverte muntlig kan de inneholde både feil og mangler. Noe trekkes fra, og litt legges til. Vår lesesalsgjest stiller seg dessuten litt undrende til historien om at Nels skal ha hatt en bror Ole som også reiste til USA- dette er nytt for ham. Men, han er oppspilt over ideen om at der kan finnes ”distant relatives” i USA. Vi konkluderer imidlertid med at Nils på Sotra er vår rette mann: Gårdsnavnet stemmer, og Nils har den riktige alderen. En lykkelig Amerikaner forlater den stengte lesesalen.  

En nagende tvil

Imidlertid sitter to lesesalsvakter litt betenkte tilbake. Vi føler at det er noe som ikke stemmer. Vi klarer ikke å bekrefte forbindelsen mellom Nels Nelson og kona Hanne, samt linken til Nils Johannesen Kallestad på Sotra.

Den gnagende usikkerheten gjør at vi vender tilbake til dataskjermen, nettsiden ”Ancestry” og digitalarkivet. Hvor er trådene vi har oversett? Vi går tilbake til Nora Johanne Nelson sin vielse og sjekker originalen. Nå ser vi at Jesimie er en skrivefeil for Jennie. Vi jakter derfor videre på Nels og Jennie Nelson i USA, og får treff i folketellingen for Iowa i 1900. Her ser vi at Nora er eldst i en søskenflokk på fem. Faren hennes oppgis å være Nels Nelson født i Norge i 1866. Han skal ha emigrert både i 1884 og 1886. Folketellingen oppgir også at Jennie er født i Norge i 1861, og at hun emigrerte i 1890. Vielsen skal ha funnet sted i 1885. Endelig litt god og håndfast informasjon!

Det endelige gjennombruddet kommer da finner familien i folketellingen 1925. Familien bor fortsatt i Belmond, Wright, i Iowa. Men, Nels står nå oppført som født i 1856, og det opplyses også at hans foreldre er Johana og Nels. Jennies foreldre oppgis å være Johana Arson og Johan Kalstae.

Det gjøres et søk i emigrantlistene etter personer med navnet Kallestad og alle mulige skrivemåter av dette gårdsnavnet. Og, til slutt finner vi noe. Det dukker opp i listene en Johansine Johannesdatter Kallestad, 36 år og født i Kvinnherad, som emigrerte i 1891 med sin 4 år gamle sønn Johannes. Hennes mann sies å være bosatt i USA. Han fulgte altså ikke med sin kone på overfarten, slik vår besøkende hadde hørt. Vi får også bekreftet i listene at Nels var sjømann og at han hadde seilt flere år i utenriksfart.

Kaldestad nummer 2

I bygdeboken for Kvinnherad står det meste vi trenger å vite under gården Kaldestad, og et oppslag i kirkebøkene for Husnes gjør at de aller siste bitene faller på plass. Både Johansine og Nils Nilsen kom fra Kaldestad i Kvinnherad. Da er det kanskje ikke så rart at Nils kalte seg Nels Nelson da han kom til USA. Nils Nilsens far var Nils Åsmundsen og moren het Johanne Johnsdatter, noe som også stemmer med det folketellingen i USA opplyste. Johansine sine foreldre var Johannes Haktorsen og Johanna Arnesdatter, noe som også stemmer overens med folketellingen fra Iowa i 1925.  

Om Nils dog var sjømann, så reiste han ikke helt ”the seven seas.” I sjømannsprotokollen finner vi at han var sjømann i perioden 1880 til 1885. For det meste var han på båter som gikk i Europa, men i 1885 reiste han til Amerika. Kanskje det var da drømmen om Amerika ble skapt. Vi får også vite at han avmønstret den 1. desember 1885 i Grimstad, og at han deretter reiste rett hjem til Kaldestad for å gifte seg med Johansine Johannesdatter. De giftet seg den 27. desember samme år.

Vi får også vite at vår tidligere lesesalsgjest fortsatt kan ha ukjente slektninger i USA, om ikke gjennom denne Ole som vi først lanserte som slektning. Johansine sin bror Haktor hadde en sønn Torkjel som emigrerte i 1902, og også Johansines søster Johanne hadde to barn som emigrerte, henholdsvis i 1882 (vestkysten) og i 1889 (Seattle). Dermed ser det ut til at Nora hadde tre fettere og kusiner i USA. Også Nils Nilsen hadde en bror Jon Nilsen som emigrerte i 1887, hvilket vil si at Nora også hadde en onkel ”over there”.  

fra sjømannsprotokoll

En lykkelig slutt

Med alle disse nyhetene i hendene har vi bare et problem, nemlig at vår lesesalsgjest nå befinner seg over Atlanteren på vei hjem til USA med feil familie i kofferten. Heller ikke har vi kontaktinformasjon. Men, heldigvis har han skrevet seg inn i gjesteboken med fornavn, mellomnavn og etternavn, og vi kaster oss derfor over Google i håp om at noe skal dukke opp. Vi får treff hos en bedrift i Arizona, noe vi stusser litt over da vi fikk for oss at familien bodde i Iowa. Men lykken står oss bi: Det ligger bilde ut på nettet, noe som bekrefter at vi endelig har funnet vår lesesalsgjest.

Det sendes hurtig en mail over havet. Vi beklager at vi har gitt feile familieopplysninger, men at hans rette familie nå er funnet og at han skal få oversendt all informasjon. Pr mail mottar han skannede sider fra bydeboken med bilde av tippoldemoren Johanna Arnesdatter samt Johansine sine søsken og fetteren Johannes Haktorsen med familie. Han får dessuten informasjon om Nils Nilsen sitt liv som sjømann. Bilder av gravene til Johansine og Nels som ble funnet på ”Find a grave”, får han også. Vi kan konstatere at det er flere personer både i Kvinnherad og i USA som nå har fått nye slektninger. Til lykke alle sammen!

bilde fra findagrave

av Renathe Wågenes og Gina Dahl

Hvem var Birkebeinerne og hvem er det lille barnet på maleriet?

Du kjenner kanskje bildet av 2 birkebeinerne på ski, hvor den ene bæret på et barn?!
Bildet er malt av Knud Bergslien i 1869 og viser birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukka som flykter fra baglerne på Østlandet med lille Håkon Håkonsson (kongesønnen). De er på vei til Nidaros (Trondheim) i 1206. Håkon ble senere konge av Norge (1217-1263).

Mer om Håkon på Wikipedia.

Birkebeinerne var stort sett fattigfolk, og fikk sitt tilnavn fordi de i mangel av bedre fottøy surret bjørkenever rundt beina for å holde varmen.
Birkebeinerrennet (Birken) er verdens største skirenn over fjellet. Rennet er oppkalt etter disse skiløperne som vises på maleriet.

Har du lyst til å lære mer om birkebeinerne, finnes det en flott artikkel på VG.

Det er nå lagt en norsk film om birkebeinerne. Filmen har norgespremière 12 februar 2016.

Kongelig bevilling til ekteskap i forbudte ledd

Dersom man ønsket å gifte seg i hjemmet, eller gifte seg med en fetter/kusine/3-menning
(forbudte ledd), måtte man fram til 1918 søke om kongelig bevilling.
Søknad ble sendt til kongen i Danmark.
De som fikk kongelig bevilling måtte betale en avgift til de fattig. Ved Bergen stift måtte man betale til St. Jørgens hospital. Beløpets størrelse varierte ut i fra hvor rik man selv var.

En del av disse bevilgningene for perioden 1717-1804 finnes i Bjørgvin bispearkiv. Det er foretatt en transkribering av denne kilden, som ligger søkbar på Digitalarkivet.
Dersom du har en slektning som er nevnt i avskriften, kan du komme på Statsarkivet i Bergen for å se original dokumentet.

Den 22 mars 1737 får mine slektninger Niels Monsen Waage og Borni Willumsdatter Langeland bevilgning til å gifte seg. De var fetter og kusine og dermed kom innenfor det som vi kaller forbudte ledd. De søkte kongen og fikk altså tillatelse til å inngå ekteskap. For dette måtte de betalt 4 Riksdaler til St. Jørgen Hospital. De giftet seg 15 juni 1738 i Samnanger.

-avskrift av bevillingen-

Wii Christian den Siette af Guds Naade, Konge til Danmark og Norge, de Venders og Gothers, Hertug udi Slesvig, Holsten, Stormarn og Dytmersken, Greve udi Oldenborg og Delmenhorst; Giøre alle Vitterligt, at Vi, efter herom allerunderdanigst giorte ansøgning og begiering, allernaadigst have bevilget og tilladt, saa og hermed bevilge og tillade, at Niels Monsen Waage og Borni Willumsdaatter Langeland, Bønderfolk af Ous Præstegield og Sundhorlehns Fogderie, udi Bergens Stift, maa udi Egteskab sammenkomme, u-anseet, at de skal være Sødskende Børn og hinanden i andet lige Leed beslegtet; Dog skalde først paa behørige stæder beviisligt giøre, at de hverandre ey nærmere, end som heroven er meldet, udi Slegt eller Svogerskab paarører, saa og noget efter deris Midler og Leylighed, samt Biskopens billig sigelse til næste Hospital udigve, saa fremt de denne Vores allernaadigste bevilling agter at nyde; Forbydendes alle og enhver herimod, efter som forskrevet staar, at hindre, eller udi nogen maade forfang at giøre, under Vor Hyldest og Naade. Givet paa Vort Slot Friderichsborg den 22 Martii Anno 1737
Under vor Kongeli Haand og Signet
Christian R.

Bergenske vertshus, skjenkesteder og restauranter

I 2015 kom boken "Fra munterheden til Midten og til Balaklava frem og tilbake", skrevet av Jo Gjerstad. Denne boken tar for seg brennevinets historie i Bergen.
Allerede under Svartedauden grep folk til brennevinet, dog uten at dette sikkert hjalp noe nevneverdig. Brennevinsbrenning ble innført tidlig 1500-tallet og allerede i 1563 ble det forbudt å selge bl.a brennevin under høymessen. Man hadde allerede oppdaget at brennevin var et rusmiddel.

I boken blir vi kjent med noen av byens (Bergen) skjenkesteder og flere av de som jobbet innenfor faget. Dette er en lettlest og fornøyelig bok. Flotte bilder/illustrasjoner.

Et eksempel fra boken, er historien om Gjertrud Knudsdatter fra Jølster som drev vertshuset og skjenkestedet Balaklava

God fornøyelse!